Medborgerskap i krisetid

Medborgerskap kan være en nyttig innfallsvinkel når vi har et behov for å håndtere de sosiale konsekvensene av pandemien. Det er viktig å bygge broer mellom storsamfunnet og dem av oss som trenger det mest, både nå og etter krisen.

Linda Nesse

SOM FØLGE AV Covid-19-pandemien er vi nå i en situasjon som er preget av uvisshet og restriksjoner, men også av utstrakt omsorg og dugnad. Når de vanlige kontaktflatene med omverdenen forandres, blir uforutsigbare og mindre tilgjengelige, gjør det noe med oss.

Pandemien rammer oss alle, men på ulike måter og i ulik grad. Vi kan derfor anta at konsekvensene blir større og mer inngripende for noen enn for andre, og at den pågående dugnaden hjelper noen, men forsømmer andre.

VARSKO. Personer med rus- og psykiske helseproblemer er på flere måter blant de mest utsatte i situasjonen vi er i for øyeblikket. Representanter for bruker- og pårørendeorganisasjoner innenfor rus- og psykisk helsefeltet; Foreningen for human narkotikapolitikk, Pårørendealliansen og Rådet for psykisk helse ropte tidlig et varsko om hvordan tjenestene for denne målgruppen kan bli blant de første til å bli nedprioritert i den pågående krisen, slik at ressursene kan benyttes andre steder.

Medborgerskap kan styrke tilhørighet og forebygge isolasjon og utenforskap hos personer med rus- og psykiske helseproblemer i fremtidige krisetilstander

Helsedirektoratet har imidlertid, i en egen veileder for ivaretakelse av personer med rus- og psykiske lidelser, understreket at tjenestetilbudene skal opprettholdes både innen spesialist- og kommunehelsetjeneste (4. april 2020). Og mens enkelte tjenester fortsatt står i fare for å trappes ned, ser man også eksempler på at tjenester tenker nytt og at det etableres nye løsninger for å opprettholde kontakten med dem som trenger det.

Opplevelser av usikkerhet samt frykt og isolasjon kan således møtes med kreativitet og solidaritet. På samme måte som at skolene har tatt i bruk digital teknologi i stor skala for å gjennomføre undervisning og veiledning, er det også etablert tilsvarende teknologisk kontakt i helse- og omsorgstjenesten i mange kommuner for å holde vedlike verdifulle aktiviteter, lavterskeltiltak og andre møteplasser.

TRYGT OG MENINGSFULLT. I tiden vi er i – når vi må ta nødvendige forbehold, være hjemme og holde avstand til andre – kreves det at vi har et hjem det er greit å bo i:

  • Et trygt sted å være, som har de ressursene vi trenger for å klare oss,
  • noe meningsfullt å drive med og som knytter unntakstilstanden til det vanlige hverdagslivet,
  • tilgang til bankkort og grei økonomi for å få tak i de varene og tjenestene vi har behov for, og
  • tilstrekkelig informasjon om hva som skjer.

Ikke minst er det grunnleggende at vi har noen som kan gi oss en hjelpende hånd når det trengs, både praktisk og emosjonelt. Noen som er der. Noen å være der for.

Henning Pettersen

PARADOKSET. Det er ikke gitt at alle har tilgang til slike ressurser. Paradokset som tiltakene mot pandemien har skapt, er at vi må holde avstand til hverandre samtidig som vi tvinges til å være mer sammen med noen få; at vi må bryte opp hverdagen nå for å kunne returnere til den senere. Men dersom man allerede opplever å være isolert og mangler de få viktige personene å være nær, kan tiltakene forsterke isolasjon og ensomhetsfølelse.

Dette gjelder også personer som strever med den psykiske helsa eller trenger en daglig dose med rusmidler eller medisiner for å komme seg gjennom dagen.

MEDBORGERSKAP.

Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å ta vare på hverandre i krisen vi står i –og i tiden etterpå. Det er her medborgerskap kommer inn.

Medborgerskap handler om tilknytning til storsamfunnet. Det kan defineres som en person eller gruppes tilhørighet til andre i samfunnet, blant annet gjennom tilgang til ulike rettigheter, ressurser og relasjoner, men også om roller og ansvar for å bidra til fellesskapet (Rowe et al. 2001).

Medborgerskap handler om å bli anerkjent som samfunnsborger på lik linje med andre. Det er opp til storsamfunnet å inkludere dets borgere i det store fellesskapet (Harper et al. 2017).

Fellesskapet skal i utgangspunktet tilhøre oss alle.

BROBYGGING.

Medborgerskap kan i praksis styrkes på to måter; enten ved å støtte enkeltpersoners og gruppers forutsetninger for å kunne ta del i samfunnet, eller ved å styrke lokalsamfunn og nabolag slik at de kan romme oss alle (Rowe et al.2001).

Medborgerskap, som begrep og tilnærming, er lite brukt i norsk sammenheng. Krisen vi er i, trekker veksler på sentrale elementer i dette begrepet, og den viser oss at medborgerskap kan være en nyttig innfallsvinkel når vi har et behov for å håndtere de sosiale konsekvensene av pandemien.

En slik tilnærming har også potensial til å styrke tilhørighet og forebygge isolasjon og utenforskap hos personer med rus- og psykiske helseproblemer i fremtidige krisetilstander. Vi argumenterer derfor for at medborgerskap bør stå i fokus i ukene og månedene som kommer.

Det er viktig å bygge broer mellom storsamfunnet og dem av oss som trenger det mest, både nå og etter krisen.

Kronikk: Linda Nesse, doktorgradsstipendiat ved Fakultet for landskap og samfunn, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Henning Pettersen, førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Høgskolen i Innlandet

Publisert: 2020-04-15 — 08.56

Source: Medborgerskap i krisetid – Debatt og kronikk – Dagens Medisin